Anna blir konfrontert med Jo-Persas mørke hemmelighet i Kristiania da hun møter Renate, som åpent innrømmer at hun venter barn med den gamle lasskjøreren.
Anna vil for alt i livet holde fast ved sin Johan, men kan ikke hjelpe for at Søren stadig dukker opp i tankene hennes.
Nå som Johan sto der og smilte lykkelig til henne, fikk hun et stikk av dårlig samvittighet. Tanken på at barnløsheten kanskje kunne skyldes Johan, ville ikke helt slippe taket. Hvordan kunne hun tenke den slags tanker om ektemannen sin? Hvilken rett hadde hun til å bebreide ham, om det så bare var i hodet?
