Et av vår tids blodigste terrordramaer: Beslan i Kaukasus, minst 333 mennesker drept, hvorav 186 barn. Hva lå bak? Hva ble virkningene etterpå? Temaet terror vil spille en særskilt rolle denne bokhøsten. Om det kom noe brått på norske forleggere, så gir det forhøyet aktualitet til Erika Fatlands bok fra Beslan. Gisselaksjonen på skolen i Nord-Ossetia på nordsiden av Kaukasus-fjellene sensommeren 2004 endte i en nedslakting som var meningsløs også for terroristene selv, de fleste av dem ingusjetere og tsjetsjenere, som ikke oppnådde annet enn død. «Englebyen», bokens tittel, er navnet på gravplassen for ofrene. Den 28 år gamle forfatterinnen har rukket over mer enn de fleste jevnaldrende, har lært seg minst syv språk, har studert, reist og arbeidet i mange land, utgitt bøker, skrevet artikler i aviser og tidsskrifter, tatt mastergrad i sosialantropologi, og blitt ekspert på noen av Russlands mest hjemsøkte områder, der hun har gjort sine undersøkelser og hatt samtaler med et høyt antall berørte personer. Blodbadet i Beslan ble utgangspunkt både for hennes masterarbeid og for denne reportasjeboken. Det hadde endt i et ubeskrivelig kaos etter at sikkerhetsstyrker gikk til stormangrep mot terroristene. Denne beretningen er flettet sammen med minnene fra vitner som gjenkaller hendelsene. Gradvis rettes søkelyset mot det som har skjedd senere. Erika Fatland har gjort et overbevisende arbeid. Hun har kommet menneskene innpå livet, særlig kvinnene. Ingen reporter kunne gjort det bedre. Lukket samfunn. Samtidig oppleves det som en helsvart bok, nær blottet for lyspunkter. Det er en rapport om hvordan terror ikke skal håndteres, hverken mens det skjer eller i etterkant. Her er offisiell feilinformasjon og privat mistenkeliggjøring, mistro til alle med makt og myndighet, korrupsjon, nytt og gammelt hat mellom naboer og folkegrupper, penger som roten til mye vondt, og en undersøkelseskommisjon som synes å skjule sannheten, ifølge hva som blir påvist her. Fortsatt er det motstridende forklaringer på hva som egentlig skjedde og på hvem terroristene egentlig var.Beretningen viser hva som vokser frem av rykter, bakvaskelse og sammensvergelsesteorier når samfunnet mangler tilstrekkelig åpenhet. Desto verre blir det når konfliktene på forhånd går så dypt. Hva som dukker opp i tillegg, og som gjør særskilt vondt, er mistenkeliggjørelsen av dem som overlevde, en tung byrde på topp av sorgen og den skyldfølelse noen overlevende sliter med. Er det nedfelt i menneskenaturen at de levende stilles opp mot de døde etter slike hendelser, eller skyldes det forgiftede sosiale forhold i dette særskilte området? I Hamsuns spor. Fatland viser til Knut Hamsuns reiseskildring fra Kaukasustraktene et århundre tidligere, I Æventyrland, som hun krysser sporene av. Der Hamsun lot seg fascinere og fortrylle, opplever Fatland en verden som i mellomtiden er revet halvt i stykker, som dårlig mestret overgangen fra ættesamfunn via kommunisme til dagens livsvilkår. Sosialantropologen Fatland har, med noen sære unntak, greid å skifte ut det samfunnsvitenskapelige målføret med et reportasjespråk som er nøkternt og nær innpå. En ting savnet jeg: Nordmenn flest vet ingenting om disse strøk, og oppfatter konfliktene der som en ugjennomtrengelig labyrint av vold. Teksten ville derfor vunnet på noen flere linjer fakta og bakgrunn, noe dypere om dette folkets særpreg og om hva som har vært dets skjebne gjennom tidene. Da ville fortellingen bli satt inn i en sammenheng som samfunnsvitere stundom tar lett på.
Ulf Andenæs, Aftenposten
