Hjemme hos Hugo og Ingjerd blir situasjonen verre og verre. Hugos elskerinne er med barn, og hun gir ikke opp håpet om å bli prestefrue. Finnes det noen måte de kan unngå sorgen og skammen? Ingjerd ser at Hugo har tunge dager, men hvor ille han har det, vet hun ikke ...
«Kan jeg få bli med deg?»
Hugo ble forvirret. Hvordan kunne han si nei til et barn som var alene med en drukken far på bursdagen sin? Men hvordan kunne han si ja når han aldri mer skulle hjem?
«Vær så snill!» Stemmen var sår og bedende.
Hugo kikket opp mot himmelen. Det hadde sluttet å sne, og over tretoppene skimtet han et mylder av stjerner.
Var dette et svar på alle hans bønner?
