Det nærmer seg bryllupsfest for Christence og Ditlef Lyche.
Dragonen prøver å treffe Lucie på tomannshånd, men det er umulig. Hun bor hos forstanderparet, som nekter henne å ferdes fritt. En natt klarer Lucie å snike seg ut, og helt uventet får hun en forbundsfelle.
Det var noen i kjellerstuen! Lucie kvapp av den hviskende stemmen. Skikkelsen sto som en mørk skygge.
Det var ikke Gregorius Galle. Det var Elisabetta!
«Du? Hva gjør du oppe nå?» spurte Lucie forbauset.
Tjenestepiken smilte skjevt. «Jeg burde spørre deg om det samme, for noe sier meg at du ikke snakker sant.»
«Jeg skulle bare på …»
«Spar deg, Lucie. Hvem er det du skal møte?»
UTDRAG FRA BOKEN:
Mens Lucie skrev ordene med små, sirlige bokstaver på vokstavlen sin, hørte hun pædagogus Pedersens og Tillys stemmer som en evig strøm i bakgrunnen og la ikke merke til at det banket på døren.
«Kan du åpne, Elisabetta?» ropte fru Galle mot kjøkkenet.
«Selvsagt, frue,» kvitret Elisabetta og gikk med raske skritt over gulvet.
Tjenestejenten kom tilbake med et sammenbrettet papir.
«Det var et bud. Løpergutten sa at det er til Lucie.» Hun så litt skuffet ut, men rakte brevet til Lucie.
«Til meg?» Kanskje det var fra dragonen! Det sto ingenting på utsiden, og det lignet ikke dragonen å ikke skrive utenpå.
Huslæreren kremtet, og Lucie så på fru Galle som for å få tillatelse til å åpne brevet.
«Kanskje Lucie kan bli unnskyldt, pædagogus Pedersen,» sa fruen mildt. «De kan fortsette uten henne til timen er slutt.»
Lucie smilte takknemlig til fru Galle og skyndte seg opp til kammerset sitt for å lese brevet alene. Hun lente seg inntil døren og rev av båndet som var bundet rundt det, før hun brettet det ut.
Det var virkelig fra dragonen! Hun følte et øyeblikk at hjertet stanset. Fort leste hun ordene.
Lucie. Jeg håper du kan møte meg på Emmaus etter aftens i dag. D.L.
Hun gikk bort til sengen og sank ned på kanten. Så kjølig det var. Ikke min hjerte eller kjæreste Lucie … Det var blottet for hengivenhet. Men han var tross alt en gift mann nå, og han var tvunget til å holde en aktverdig avstand. Det var ikke annet å vente. Om følelsene mellom Lucie og dragonen var de samme, var omstendighetene likevel annerledes nå.
Det banket på døren.
«Kom inn,» sa Lucie og følte et stikk av ergrelse over forstyrrelsen.
Antonette Galle kom inn med sin brusende, lysegule kjole. Ansiktsuttrykket var ubestemmelig.
«Hvem var brevet fra?»
Lucie holdt det mellom fingrene og nølte et øyeblikk, men hun så ingen grunn til å holde det hemmelig. Hun måtte uansett be om tillatelse til å gå ut i kveld.
«Herr Lyche …»
«Sønnen eller faren?»
«Sønnen, selvsagt. Ditlef.» Lucie merket at hun ble varm fra halsen og opp.
«Hva skriver han?» Fru Galles tonefall var avmålt, men ikke uvennlig.
«Han vil tale med meg … i kveld. På Emmaus.» Lucie svelget hardt og la til: «I skjenkestuen.»
«Du kan ikke gå.» Fruen foldet hendene foran seg.
«Men i skjenkestuen …» Hun avbrøt seg selv. Selvsagt var det ikke tale om å leie et rom, men heten skyllet over kinnene hennes og avslørte hva hun hadde tenkt på.
«Det kommer ikke på tale, Lucie.»
«Men hvorfor?»
«Han er gift!»
«Ja, men jeg skal jo bare snakke med ham. Om en viktig sak. Og jeg må uansett lufte Hamlet.»
Men fru Galle ristet på hodet. «Du blir her.»
«Fru Galle!» Lucie slo ut med hånden av urimeligheten. Men hun så på fruens ansikt at saken var avgjort.
«Fra nå av må du holde deg innendørs. Du får ikke besøke Karen Malene, og heller ikke vase rundt i byen i håp om å treffe på herr Lyche, eller hva det nå er du driver med.»
«Innendørs? Men jeg må lufte hunden! Flere ganger om dagen.» Lucie ristet på hodet. Hun kunne ikke forstå hva det var fruen tenkte på.
«Tilly kan lufte skjødehunden.»
«Men … hvorfor?» Stemmen var spakere, som om hodet allerede hadde godtatt forbudet.
Forstanderfruen tok et steg bakover, mot døren. «Du må forstå grunnen.»
Nei. Lucie forsto ikke. Var de redde for spillsyken, eller var det noe annet?
