30.september 2016
Alt ser annerledes ut. Det er mer blad i bladene, mer furu i furua. Lydene er tydelige, som brennende varm kaffe mot tungen.
Klokken var fire i morges, ennå mørkt ute, høstkald luft inn fra vindusgløttet. Jeg lå og kikket på tisse-testen på nattevaktsrommet. Et blekt blått kors. Bare et blekt blått kors. Og likevel ikke.
Jeg er 42 år.
Kanskje noen skal kalle meg mamma i dette livet likevel.
Eira er historien om å bære fram et liv for så å miste det. Om å finne en vei videre når den strengt tatt ikke fins. Om hvordan sorgen virker i oss. Og kjærligheten.
Camilla Groth skriver usentimentalt om det å miste et barn.
