Det farlige havet

Tor Åge Bringsværd (f.1939) vokste opp i Skien, men har store deler av sitt voksne liv bodd i Hølen, en liten, hemmelige landsby nord for Moss. Bringsværd er en av våre mest produktive og allsidige forfattere og dramatikere. Siden debuten i 1967 har han skrevet over 350 bøker. Han har høstet strålende kritikker og er tildelt en rekke prestisjefylte priser, som Kritikerprisen, Rivertonprisen, Aschehougprisen, Doblougprisen, Riksmålsprisen og Ibsenprisen. For ulike bøker i serien Gobi ble han nominert til Nordisk råds litteraturpris hele tre ganger. Bringsværd bøker er oversatt til mer enn 20 språk, og teaterstykkene hans er oppført i mange land. Flere litteraturvitere og andre fagfolk har befattet seg med Bringsværds mangfoldige forfatterskap gjennom artikler og i ulike bøker. Tross sin godt voksne alder, har han fortsatt en svært aktiv, nyskapende og poulær penn.

Bringsværds forfatterskap omfatter bøker for både voksne og barn. Og hans utgivelser dekker nærmest alle sjangere: romaner, noveller, dramatikk, bildebøker, fabler, science fiction, essay, antologier, allmenn sakprosa og skolebøker. I mange år hadde han et fruktbart samarbeid med Jon Bing. Duoen Bing & Bringsværd ble et begrep. Sammen fant de opp sjangeren "fabelprosa", som dekket deres mange og populære utgivelser innenfor fantastisk litteratur. De redigerte også en rekke antologier. Da Jon Bing dessverre døde i 2014, uttalte Bringsværd at «Det var jo ikke bare han (Jon Bing) som døde, men (også) Bing & Bringsværd».

Romanen Den som har begge beina på jorda, står stille (1974) var Bringsværd store gjennombrudd. Boken foreligger nå i ny utgave med etterord av Thomas Hylland Eriksen (2019). Både denne romanen og senere bøker – med sin humor og lune anarkisme - har påvirket mange yngre forfattere. En rekke romaner, og nesten 50 år senere er han ute med Den himmelske makrell (2023), nok en underholdende, klok og fantasieggende science fiction-roman. Den kritikerroste og selvbiografiske Mens jeg har dere her (2019) skiller seg fra mye annet fra Bringsværds mangslungne hånd; en humoristisk. reflekterende dagbok om å eldes, skrevet i det forfatteren kaller "en sosialrealistisk, sludrende tone". Dette etter hvert så kjente sitatet "Det var aldri lett å hoppe etter Wirkola, men det er enda vanskeligere å dø etter Per Fugelli.", skriver seg fra omtalte bok, som Harald Aano i Stavanger Aftenblad beskriver slik:
"En gammel grinebiters vidunderlige livsglede (...) en av de morsomste og vakreste bøkene jeg har lest på lenge."

I de senere år har Bringsværd igjen også viet seg til eventyr, myter og folketro fra hele verden i bøkene VOV (2018), HYPP (2019), Hellige dyr (2020), MIKKEL (2021) og GRÅBEIN (2022), der hunden, hesten, reven og ulven står i interessant fokus.

I tillegg til en lang rekke bildebøker, blant annet om vår gamle gudelære, flere andre frittstående barnebøker og Leseløver (lettlestbøker for barn), står Bringsværd bak blant annet de populære seriene om Tambar, Ruffen, Karsten og Petra - og den lille elefanten Kokos. Alle bøkene om Karsten og Petra og Kokos er illustrert av Anne Holt. Bringsværd har også gjendiktet og oversatt klassikere som A.A. Milnes bøker om Ole Brumm, Gunilla Bergströms bøker om Albert Åberg og Ulf Löfgrens Ludde-bøker til norsk.

Tor Åge Bringsværd skriver altså for alle aldre, og like gjerne for voksne som for barn. I medlemsbladet for Bokklubbens Barn skrev han i sin tid dette:
«Jeg skriver for barn fordi jeg liker å ha et publikum som er våkent og skarpt nok til å forstå og fornemme ting som ikke alltid lar seg forklare (...) jeg liker å ha et intelligent publikum som ikke nødvendigvis må ha alt inn med teskjeer, men som er lekent og fantasirikt nok til å henge med i svingene selv om bordet skulle løfte seg og fly ut gjennom vinduet. Barn er kloke nok til å akseptere at det finnes situasjoner der også dyr og blomster kan snakke, og forståelsesfulle nok til å innrømme også fisk og skalldyr et privatliv. Jeg skriver for barn fordi barn ikke ustanselig roper på en bruksanvisning. Det hender også at jeg skriver for et mer voksent publikum. Men det opplever jeg mest som et slit. For meg er det et spørsmål om å holde meg språklig våken. Og da vet jeg ingen bedre måte enn å holde kontakten med barn. Barn bruker nemlig ofte språket på en slik måte at det er som om vi hører ordene for første gang. Hvis vi tar oss tid til å lytte. Setninger – så duggfriske og uberørte av klisjéer – at det rent støkker i en. Det er mitt håp at hvis jeg holder kontakten med barna rundt meg, så kan jeg kanskje også holde kontakten med barnet i meg – det barn jeg en gang var, og som ennå finnes der inne, bak dobbelthaker og skjegg. Derfor ikke bare skriver jeg barnebøker. Jeg leser dem også! Helst billedbøker".