Dem man har kjær (Heftet)

Serie: Skjebnestier 17

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skjebnestier
Serienummer: 17
ISBN/EAN: 9788202690731
Kategori: Serieromaner
Omtale Dem man har kjær

Lovise klarer ikke helt å forstå alt hun har mistet, men ved gravstenen går virkeligheten opp for henne.

Farmoren sa at man kunne finne igjen dem man hadde hatt kjær i hjertene sine, og at de levde videre der. Men nå skjønte Lovise at det ikke var menneskene i seg selv som gjorde det, det var bare minnene man satt igjen med etter dem. Når man hadde elsket et annet menneske, kunne man tenke seg til hva han eller hun ville ha ment og sagt, men det betydde jo ikke at de fortsatte å leve der inne.
De var bare minner.

Til toppen

Andre utgaver

Dem man har kjær
Bokmål Ebok 2021

Flere bøker av Pia Pedersen:

Utdrag

Nå ble hun nødt til å sitte og spise kake sammen med en doktor, som helt sikkert ville vurdere henne med doktorblikket sitt. Hun kom til å søle og sikle, og han ville sikkert lure på hva som feilte henne, og … Eller kanskje han kjente til slike som henne fra før? Christian hadde jo visst at hun ville få bedre kontroll over kroppen hvis hun tok en øl, og mest sannsynlig var det faren sin han hadde lært det av.
Kanskje hun kunne ta en øl nå? Bare så hun skulle slippe å søle mens de var her? Christian hadde nok fortalt faren sin om henne, og Gud visste hva han hadde sagt! Det virket jo ikke som om han hadde noe begrep om hva det sømmet seg å si og ikke. Først hadde han lyttet til samtalen mellom henne og Kjersti oppe på setra, og så hadde han innrømmet det etterpå.
Deretter hadde han spurt om det var sant at hun ville ha dyttet ham bort dersom han prøvde å kysse henne.
Hjelpe og trøste!
Tenk om han hadde sagt det til faren sin også! Da kom hun til å dø av skam.
Faren kom antagelig til å lure på hvorfor i all verden sønnen hans hadde lyst til å kysse en som henne.
Olaug merket ikke selv at hun jamret seg før moren så rart på henne. «Er det noe i veien?»
«Nei da.» Hun ristet fort på hodet. Jeg bare lurte på om jeg kunne få en øl.
Men det gikk det jo ikke an å si når man bare var fjorten år. Dessuten kunne den ølen i verste fall føre til at hun mistet begrepet om hva som sømmet seg å si også, og det fikk sannelig holde at det bare var én av dem rundt bordet.
Et dunk og et hyl fikk henne til å fare i luften og glemme sin egen fortvilelse for en stakket stund. Det var Berger. Han satt med dirrende underleppe rett under bordet.
«Åh, men lille venn!» Moren bøyde seg ned og tok ham opp til seg. «Du må se deg for når du løper, skjønner du.»
Nevøen hadde visst begynt å gå mens hun oppholdt seg på setra, og nå hadde det blitt riktig stor fart på ham der han føk rundt nede på gulvet. Det var slett ikke uvanlig at han ikke rakk å stanse før han braket inn i møblene – og hun skjønte ham godt. Hun pleide også å brake inn i ting. Den eneste forskjellen var at han på et eller annet tidspunkt kom til å lære av feilene sine, men det hadde aldri hun gjort.
«Du, mor?» spurte hun da gråten hans hadde stilnet.
«Ja?»
«Var jeg … sånn som Berger da jeg var liten?»
«Hvordan da, mener du?»
«Om jeg løp rundt sånn som han?»
«Åh, Olaug …» Det ulykkelig uttrykket i morens ansikt var svar nok. «Du ble født en hel måned for tidlig, du, og det var en svært vanskelig fødsel. Da du til slutt kom ut …»
Olaug fikk lyst til å holde hendene for ørene. «Du trenger ikke å si mer,» skyndte hun seg å avbryte.
«Men vi elsket deg over alt på jord,» fullførte moren.
Hun kunne ikke hjelpe for at hun fikk tårer i øynene. «Ikke far.»
«Jo, far også. Han har bare ønsket å hjelpe deg, Olaug, selv om han har gjort det helt feil.»
Ja, det skulle hun få henne til å tro!
Olaug så bort. Hun ville ikke snakke mer om dette, og nå hørte hun lyden av kjerrehjul ute på tunet også. Det strammet seg i magen av helt andre grunner.

Til toppen

Om forfatter
Pia Pedersen (f. 1981) er født og oppvokst på vakre Hadeland. Der bor hun fortsatt med mann, tre barn og en vilter katt. Hun er utdannet ergoterapeut og brenner for å hjelpe folk med å mestre hverdagen sin bedre. Hun har spesialisert seg på epilepsi, men har også arbeidet med alderspsykiatri. Samtidig har hun alltid drømt om å bli forfatter, og hun skrev første bok i Skjebnestier etter å ha drømt deler av handlingen en natt. Skjebnestier er Pias første romanserie, og handlingen er lagt til hjemstedet hennes.

Pia er levende engasjert i historie og leser alt hun kommer over om perioden hun skriver fra. Likevel nøyer hun seg ikke med det. Hun spinner eget garn på gammeldags rokk og går på ystekurs for å leve seg inn i livet i gamle dager.

Pia elsker å lese, og det beste hun vet er å slappe av med en god bok, serie eller film.
Bøker i serien