Gro Dahle

Gro Dahle

Gro Dahle er født i 1962 og bor på Tjøme i Vestfold. Hun er cand.mag. fra Universitetet i Oslo og har studert kreativ skriving ved Høgskolen i Telemark. I 1987 debuterte hun med Audiens – en diktsamling som ble meget godt mottatt. Hun har siden markert seg som en av våre mest sentrale lyrikere, med samlinger som Apens evangelium (1989), Linnea-pasjonen (1992), Regnværsgåter (1994) og Hundre tusen timer (1996). I 1998 kom Karneval, dikt i utvalg, med etterord av Arild Linneberg. I 2006 kom hennes første voksenroman: Huset i snøen, som fikk en enstemmig god mottakelse fra kritikerne. I 2012 kom Hundre tusen timer i ny utgave, med etterord av Steinar Opstad. Novellesamlingen Amerika (2015) gir en overbevisende skildring av en liten familie som flytter fra Norge til Amerika, sett fra barnets perspektiv.

Gro Dahle har skrevet bøker i mange sjangre og vunnet en rekke litterære priser, bl.a. Brageprisen for beste barnebok 2002, Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur i 2004 og Kulturdepartementets pris for barne- og ungdomslitteratur, beste illustrasjon, for boken Håpe sa gåsa, i 2011. Sistnevnte er illustrert av Gro Dahles datter Kaia Linnea Dahle Nyhus. Flere av Gros øvrige bøker er illustrert av hennes mann, Svein Nyhus. Sammen ble de tildelt Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok i 2014 for bildeboka Akvarium. I 1998 mottok Dahle Aschehoug-prisen for sitt samlede forfatterskap. I 2015 ble hun tildelt Triztan Vindtorns poesipris for sin innsats for norsk poesi.

Gro Dahles bøker er oversatt til en rekke språk. Hun har holdt mange populære skrivekurs og utgitt bøker om å skrive.

Dette skriver Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie om Gro Dahle:

Tekstene til Gro Dahle (1962–), født i Oslo, oppvokst i USA, kan ved første gangs gjennomlesning virke både banale og tilgjort sære, men leser man dem grundigere, vil man oppdage at de åpner for en rekke assosiasjoner som peker i mange og overraskende retninger. Dahle leker seg både med folkeeventyr, skjebnefortellinger og bibelske skapelsesberetninger, og 'underliggjør' slik de hverdagshistoriene som ligger i bunnen både av hennes dikt og hennes prosa. Hun er blitt betegnet både som 'naivist' og som 'surrealist' – den første betegnelsen er mer treffende enn den siste. Hennes naivisme springer imidlertid ut av en streng formbevissthet. Det inntrykk av intuitiv og spontan tilblivelse som mange av tekstene hennes gir, er således forræderisk. Hun er teknisk skolert, har studert litteratur ved universitetet og er en av de mange som 'fant seg selv' ved forfatterskolen i Bø. Til Hagen forteller Dahle at hun nok arbeider etter de spontane innfalls metode, men at hun er "veldig strukturert og analytisk" når hun redigerer tekstene sine etterpå. De er da også i virkeligheten stramt komponert, med et gjennomgående tematisk mønster der de samme bildene og motivene går igjen på nytt og på nytt. Dessuten har diktsamlingene gjerne en episk tråd og kan derfor leses som mer eller mindre skjulte fortellinger.

En sprudlende livs- og skrivelyst preger forfatterskapet. Tekstene kan i så måte ligne en tributt til menneskets skaperkraft og kreativitet. Dahle har da også reist mye omkring og forelest på kurser om 'creative writing'. Men mange av hennes tekster har også en mørk undertone, der det burleske glir over i det makabre og groteske. I det siterte intervjuet tilstår hun at hun er fascinert av det ekle: "Jeg elsker å tenke på å legge hunden min i stekeovnen og skru på varmen. Groteske bilder surrer rundt i hodet mitt. Hvordan ville det være å tenne fyr på seg selv? Slike historier og skjebner er noe av det morsomste jeg kan tenke på. Rare historier med brutale og fæle undertoner. (...) Hjemme har jeg en hel vegg med forferdelige bilder, mennesker som er stigmatisert, hvor blodet renner ut av øynene og hendene ... Dette syns jeg er snacks!"