Hun er seksten år, i en liten bygd i Nord-Norge. Moren har tatt livet sitt. Lillesøsteren har flyttet inn hos tante Else i nabohuset. Faren ligger på sofaen hjemme med gardinene trukket for. Slik er det, hvis ikke verre. Det er oktober, det er mørketid. I jakka har hun med seg en lommelykt, på leting etter noe som kanskje kan gi mening. Som Jonas, om hun bare får ham til å legge merke til henne. Imens er moren alt hun har, det som fortsatt er igjen etter henne.
Som i debuten Dagene før mai blander Sanne Mathiassen det absurde og det realistiske, noe som skaper en helt spesiell og suggererende stemning.
