Åtte

Dyptloddende, språklig varierte portretter av folk som møter seg selv i døren.

Gine Cornelia Pedersens (f. 1986) første novellesamling befolkes av mennesker som er fanget i selvbedrag og livsløgn. De har bestemte forestillinger om seg selv og livet de lever, og som for Don Quijote blir også deres liv en nokså tragikomisk affære.

Flere av dem synes å personifisere den tilstand Kierkegaard beskriver i «Sygdommen til døden»: fortvilet å ville være seg selv, eller fortvilet ikke å ville være seg selv, og for den del som en Peer Gynt, som er fortvilet over ikke å være seg selv, eller som en Brand, som erfarer at det selv man vil være, er ikke det selv man er.

Her er en billedkunstner som forbereder en utstilling i New York og alltid faller for fristelser; en forfatter som er «en måke blant svaner» – og altså ikke engang en stygg andunge – med et sykelig behov for anerkjennelse; en influenser som tiltaler sine følgere som «mine sommerfugler»; en ung kvinne som er uten motstandskraft mot en dominerende mor; en aldrende kvinne som i selskap med en yogavenninne «føler seg fanget, skvist, nektet en egen vilje».

Høydepunktene er «Gullkalven», om en ensom, grå mus som lever livet sitt gjennom en influenser; «Kråkeslottet», som har en ganske annerledes nerve og energi og er mer febril og mystisk, om en kvinne med hukommelsestap; og «Gresknatt», en fin og vemodig tekst om kjærlighetssorg, bygd på et gyllent minne om den gangen de var «nyforelska, blakke og berusa», der det også har hendt et eller annet som er litt vanskelig å få tak på.

Gine Cornelia Pedersen er ung, men det er en moden klokskap i flere av disse tekstene som tillater henne å sette seg inn i hvordan syke og aldrende mennesker ser tilbake på livet sitt, og som også fører til setninger som: Jeg tvang evigheten og kjærligheten ut av meg med ouzo.

Så kan man kanskje si at enkelte noveller har noe journalistisk, referat- eller reportasjeaktig ved seg, mens andre tekster oppleves litt springende og utflytende. Og noen ganger tar man seg også i å undres over om forfatteren har sympati for sine personer, eller om hun tvert om egentlig driter dem litt ut. Samtidig synes Pedersen også å ha et så suverent overblikk, at slike utslag svært gjerne kan være bevisste valg.

Samlingen levner uansett liten tvil om forfatterens talent, der hun i de beste novellene borer dypt i personenes psykologi, situasjon og perspektiver, og også lar dette reflekteres i språk, stil og samtaler.

Det første jeg slås av, er den språklige variasjonen i de ulike novellene. Spesielt skiller «Influensa» seg ut, som nærmest er en slags bevissthetsstrøm til en ung, suksessrik påvirker. Den fremstår noe voldsom og karikert, men jeg sitter igjen med en fascinasjon når jeg ser måten hovedkarakteren begrunner måten hun handler på. Samtidig setter den også i gang tanker om hvor lurt det er å opphøye enkeltpersoner i den graden vi gjør.

Novellene har lite dialog, og vi går i stedet rett inn i hovedkarakterenes indre psyke og monolog. Personene vi møter er interessante, og vi veiledes gjennom hvorfor de gjør som de gjør. «Kråkeslottet», «Gresk Natt» og «Forfatterens store ønske» skiller seg ut. De er vage og abstrakte, og fremstår som mindre troverdige og interessante enn de resterende fem i samlingen. Min opplevelse er at de prøver på mer enn de klarer å oppnå.

Karakterer man tror på
«Schrödingers katt» er én av de sterkeste novellene i samlingen. Det er en sår fortelling om en invaderende og kontrollerende mor, som har gjort datteren Camilla til syndebukken i familien. Måten Camilla får skyldfølelse over å ha egne ønsker og behov, og familiedynamikken man kan se gjennom linjene, er vond å lese. Camilla er en troverdig karakter, og gjennom beskrivelsen av et møte mellom henne og moren klarer Pedersen på dyktig vis å flette inn store deler av Camillas liv.
Gjennom samlingen gripes jeg også av spennende språklige bilder. Skarp februarsol som skjærer i kjøtt og øyne, glatte tanker som er umulige å få tak på, det å flyte utover og bli en akvarell. Spesielt ser man dette i «Kunsten å lide». Den spiller på kontraster, myten om den sultende kunstneren, og bruker utstyr fra kunstverdenen til å beskrive hovedkarakteren.

Skillet mellom påvirker og følger
«Gullkalven» står seg også ut som svært interessant. Hovedkarakteren bytter navn til Aurora Irene Høst på sosiale medier, for det synes hun klinger bedre enn hennes virkelige navn. Hun lever isolert, men dyrker frem en slags fantasiverden der hun er bestevenn med Asta, en berømt påvirker, til den grad at hun tenker at hun kjenner Asta bedre enn de faktiske vennene hennes gjør. Det gir en spennende utforskning av hvor grensen mellom digital og virkelig verden går og hvor godt vi egentlig kjenner de vi følger.
Pedersens store styrke er at hun ikke er redd for å eksperimentere med språk og form. De gangene hun lykkes med det, så lykkes hun virkelig.

Gine Cornelia Pedersen skriv med snerten presisjon om manglande sjølvtillit. (...) Gine Cornelia Pedersen (f. 1986) debuterte i 2013 med romanen
Null, og i tråd med innleiinga til denne meldinga fekk ho Tarjei Vesaas' debutantpris og blei dermed vist stor tillit frå det litterære miljøet her til lands. Sidan debuten har ho gitt ut enda to romanar, og i desse dagar er ho ute med Åtte, ei novellesamling som består av nettopp åtte noveller. Alt tyder på at ho er i ferd med å posisjonere seg i samtidslitteraturen. (...) Pedersens ironiske distanse avslører overflatiske, sjølvopptatte og glansa liv utan substans og innhald utover klede, sminke, mat og kva det måtte vere. Dei er fanga i ei nettverd der den sosiale angsten blir kompensert med draumar, hemn mot mobbarar frå barneskolen, private diagnostiseringar, pinlege sjølvutleveringar, svada og flosklar som viser at tomme tønner ramlar mest: «Jeg er så glad for at jeg er kommet til et sted i livet mitt der jeg er blitt så rolig og trygg i meg selv at jeg kan være en lykt i mørket for andre.» Ho som skriv dette, er knapt tjue år.

GEVINSTEN
Gine Cornelia Pedersen tematiserer outsideren i desse novellene, presist og avslørande, slik ho gjer det i «Forfatterens store ønske» der ho gir eit nærbilde av ein feira krimforfattar som aldri slepp inn i den litterære varmen. Denne livsløgna om eigen stordom finn ein også i «Kunsten å lide».
Den store gevinsten i Åtte vil eg likevel redusere til fire: opningsnovella «En prøvelse for Reidun Østby» om eit utstøytt Jehovas Vitne som prøver å finne nytt fotfeste, vidare «Gullkalven», om bloggaren Irene Aurora Høst, som eigentleg heiter Ingunn Bjørkli, enda vidare «Influensa», om det heilt tanketomme, og til slutt «Forfatterens store ønske», som altså viser at å skrive krim aldri opnar dørene inn til parnasset.
Tarjei Vesaas' debutantpris er 60 år i 2024. Mange av dei største i samtidslitteraturen har fått prisen, og i det selskapet trur eg at Gine Cornelia Pedersen også vil finne sin plass.