Adressebøkene (Heftet)

Serie: CUB-serien 

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2005
Antall sider: 374
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: CUB-serien
ISBN/EAN: 9788202253615
Omtale: Adressebøkene

Nils-Øivind Haagensen er en ung poet med et uvanlig vidtfavnende språklig register. Brev, mailer og postkort er tatt inn i den poetiske varmen og kommunikasjonen er klar og direkte.

I Adressebøkene er hans tre siste bøker 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring (2002), Enkelte dikt (2003) og Nils-Øivind Haagensen skriver (2005) samlet i en bok. Boken har også et tillegg av utelatte dikt som aldri tidligere har vært publisert.

Nils-Øivind Haagensen fikk Sult-prisen i 2004.

Til toppen

Om forfatter

Nils-Øivind Haagensen er født 29. juli 1971 i Ålesund og bor i Oslo. Han jobber som journalist og har hovedfag i litteraturvitenskap. Haagensen debuterte med diktsamlingen Hender og hukommelse i 1998. I 2001 debuterte han som romanforfatter med Det radioaktige. Samlingene 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring (2002) Enkelte dikt (2003) og Nils-Øivind Haagensen skriver (2005) ble i 2005 utgitt i dikttrilogien Adressebøkene. Han ble tildelt SULT-prisen i 2004.

Her er begrunnelsen for SULT-prisen:

Gyldendals legatstyre har med årets Sult-pristildeling ønsket å rette oppmerksomheten mot et yngre forfatterskap som benytter seg av et uvanlig vidtfavnende språklig register. Sult-prisvinner denne høsten er Nils-Øivind Haagensen.

Gyldendals legatstyre, som består av Otto Hageberg (leder), Janike Kampevold Larsen, Geir Mork, Kristin Aalen og meg selv, Kjersti Bale, har med årets Sult-pristildeling ønsket å rette oppmerksomheten mot et yngre forfatterskap som benytter seg av et uvanlig vidtfavnende språklig register. I diktsamlingen Et godt sted (1999) har han selv gitt et morsomt bilde vi kan bruke som beskrivelse av hans forfatterholdning: ”Jeg […] med mine store ører og rause språk” – store ører for å fange opp alt fra meningsfull tale til støy, raust språk for å gi uttrykk for dette mangfoldet, som er en viktig del av dagliglivet. Sult-prisvinner denne høsten er Nils-Øivind Haagensen.

Det er i romanen Det radioaktige (2001) vi indirekte finner fremstilt bakgrunnen for Haagensens rause språk. Hovedpersonen Lisa filmer murpuss og klessnorer, graffiti og søppel, og hun klipper sammen opptak fra overvåkningskameraer. Slik gjør hun de mest dagligdagse ting og handlinger til filmhandlinger. Om denne tilnærmingsmåten brukes uttrykket ”det radioaktige”, fordi det er som å fortelle med radioen på i bakgrunnen, som et surr av stemmer og nonsens. Å lage film - eller skrive - blir et forsøk på å fange livet i hele dets bredde, uten å lage hierarkier, i et håp om å få fram noe mennesker frembringer i fellesskap.

Haagensen gir med andre ord konturene av en annen subjektoppfatning enn den vi gjerne forbinder med forfatterrollen; ”jeg er ingen forfatter,” skriver han i fjorårets Enkelte dikt. Så er det da heller ikke et unikt, enestående jeg han viser oss, men et som er sammensatt av allslags inntrykk utenfra. Jegets identitet er som diktets, det er en leilighet i ordets rette forstand; den er ikke noe man eier. I en tid da persondyrkelsen er så fremtredende som nå, har forfatterrollen fått kultstatus. Haagensen viser oss at den savner fundament.

Særlig i sine to siste diktsamlinger, 23 dikt om kvinner og menn og en desperat forklaring (2002) og Enkelte dikt (2003), utforsker Haagensen hvordan den ”selvforvandling” han lar forfatterrollen gjennomløpe, kan gjøres til en poetikk, til en fremgangsmåte for å skrive litteratur. Han utvikler seg i retning av å utforske randsonen for hva vi kaller lyrikk ved å veksle mellom poetiske og fortellende partier, hele tiden i et muntlig språk som tøyer våre oppfatninger av hva et dikt er. Utvidelsen i forhold til hva vi forventer å finne i et dikt, blir enda tydeligere når han i sin siste samling trekker inn standardbrev, dagboksnotater, refleksjoner over det å skrive postkort…

Forventningsbruddet hører sammen med overraskelsen, som han gjør til kjennetegnende for diktet. ”[H]vis ikke diktet overrasker deg så er det ikke et dikt”, for overraskelsen får fram det som ikke sammenfaller med det allerede kjente. I stedet avdekkes noe felles hinsides dette ved at man åpner opp for å ”kjenne det man ikke er på kroppen”. Med sin manglende jeg-sentrering er Nils-Øivind Haagensen paradoksalt nok en av de forfattere som bruker sitt eget navn i tekstene sine. Men dette skjer ikke før han gjennom forfatterskapet har bygd ned den forfatterrollen jeg har skissert.

Åpenheten for den verden det egne jeget er en del av, gir Nils-Øivind Haagensens dikt en påtagelig sympatisk, åpen, lite selvsentrert, ja rent ut demokratisk holdning. På første side av Enkelte dikt skriver han: ”jeg har et sterkt ønske om å skrive noe helt annet, jeg har ikke lyst til å gjøre det som forventes av meg, eller det jeg forventer av meg selv, og jeg klarer det ikke alene / jeg trenger andre”. Denne sosiale forfatterposisjonen, som benyttes til å utforske alle former for språkbruk, fra poesi over standardformularer til støy og surr, er en utforsking av diktets muligheter for å fremstille livet som noe langt større enn enkeltindividet. Slike påminnelser trenger vi.

Nils-Øivind Haagensen, gratulerer med Sult-prisen.

Kjersti Bale