Velkommen til Cappelen Damm

Mellom Tynset og Amazonas

En av sin generasjons mest fantasifulle forfattere er Gert Nygårdshaug (1946–), født i Tynset. Han har helt og holdent fulgt sin egen vei på tvers av skiftende motestrømninger. Av andre norske forfattere ligner han kanskje mest på Tor Åge Bringsværd og Jan Kjærstad. Som dem føyer han store mengder viten inn i sine bøker. Rent strukturelt er han imidlertid mer 'tradisjonell' enn dem. Alle viltre innfall til tross er han en plot-orientert forfatter som legger vekt på episk sammenheng og spenningsoppbygging. Framstillingsformen er overveiende lineær og kronologisk – selv om det hender at han stokker om på tiden og veksler mellom ulike tidsplan.

Som Bringsværd er han opptatt av eldre tiders myter og av fremmede og eksotiske kulturer. Ofte fungerer disse kulturformene som positive motbilder til vår egen vestlige samtidskultur som han gjennom hele forfatterskapet har forholdt seg sterkt kritisk til. Som Kjærstad interesserer han seg for nye teorier innenfor astronomi og atomfysikk og esoteriske og (kvasi)vitenskapelige tankeretninger som New Age og holisme – uten selv å være tilhenger av dem. I det hele tatt er det vanskelig å bestemme forfatterens posisjon i forhold til de ideer og teorier han formidler i sine bøker. Karakteristisk for forfatterskapet er nemlig at han låner stoff og tanker fra et bredt spekter av (natur)vitenskapelige teorier og retninger og integrerer dem i et fantastisk univers der grenseoppgangene mellom fleip og fakta ikke er så lette å trekke. Uansett må Nygårdshaug anses som den av våre skjønnlitterære forfattere som på den mest grunnleggende måte har tatt innover seg de nye vitenskapelige landevinningene og integrert dem i et litterært univers der det stilles spørsmålstegn ved vårt tradisjonelle verdensbilde.

Denne utviklingen kan først spores fra begynnelsen av 80-årene og utover. I så måte føyer hans forfatterskap seg inn i en tidstypisk utvikling, hvor originalt det enn ellers måtte være. Nygårdshaug var tidlig ute og gav ut sin første bok da han var tjue – kort tid etter at han var kommet til Oslo for å studere filologi. Som så mange av sine generasjonsfeller på Blindern ble han tidlig tiltrukket av de nye radikale strømningene. Hele hans forfatterskap fram til 1980 bærer klart preg av dette, og også et flertall av hans senere bøker har en tydelig samfunnskritisk tendens – med sterke angrep på vestlig imperialisme og undertrykkelse, utbytting og forfølgelse av og terror mot folkegrupper i Den tredje verden – og ikke minst på den hensynsløse utplyndringen av naturressursene. I intervjuer fra senere år kaller han seg fortsatt for kommunist. Nygårdshaug stod imidlertid fjernt fra den AKP-ske maoisme. Mens de andre studentene stod ved stensilmaskinene og trykte løpesedler, foretok Nygårdshaug en lang rekke reiser, flere av dem til eksotiske himmelstrøk. Han hadde blant annet et lengre opphold i Amazonas. Disse reisene har satt sitt preg på mange av hans bøker sammen med amatørstudier i naturvitenskap og mytologi. Hans bakgrunn i Tynset-miljøet spiller også en viktig rolle.

Nygårdshaug er ingen 'glitrende penn'. Språklig-stilistisk er forfatterskapet hans ujevnt. Men på sitt beste har hans framstillingsform både poetiske kvaliteter og en intens og frodig kraft der folkelige uttrykk og vitenskapelig sjargong blomstrer side om side. Forfatterens sterke side er i det hele tatt den veldige fabuleringen og de fantasifulle innfallene. Til tross for fantasiutfoldelsen og den intense driven i hans beste bøker har han aldri nådd fram til det brede publikum, men han har høstet gjennomgående god, til dels svært positiv kritikk, især for sine seneste bøker. Men først høsten 1998 fikk Nygårdshaug ut en roman i en av våre bokklubber – som ekstrabok. Bokklubbenes manglende interesse for hans forfatterskap er likevel neppe den eneste grunnen til at forfatteren har markert seg som en heftig motstander av bokklubbenes utgivelsespolitikk.

Fra Sartre og Marx til Einstein og Bohr

At Nygårdshaug har (billed)fantasien i orden og med forkjærlighet hengir seg til 'fantasiens flukt over vanne', framgår allerede av de første linjene i det første diktet i den første boken han gav ut, diktsamlingen, Impulser (1966), som attpåtil bærer tittelen "Første flukt". Linjer som de følgende vitner om at den unge dikterspiren har gjort seg bekjent med de surrealistiske klassikerne: "To tusen rødglødende øyne/på vannski over det karibiske hav/sluker høyspentledninger/som spaghetti/og skriker av frykt forat/måkene vil spise deres hjerne." Hovedtyngden av diktene er imidlertid mer 'moderate' i sitt billedspråk. Spor av den senere så dyptgripende, økologisk bestemte sivilisasjonskritikken kan man støte på i enkeltstående dikt. Likeledes finnes det flere politiske dikt, blant annet dikt med tendens mot amerikanernes krigføring i Vietnam.

I Paxion (1971) og Et Bilde Et Verktøy (1974) skjerpes den politiske tendensen, helt i pakt med tidens ånd. Begge samlingene inneholder en avdeling med overveiende sentrallyriske motiver, og en avdeling med anti-kapitalistisk og anti-imperialististisk agitasjonslyrikk. 'Sosialistisk lyrikk med modernistisk ansikt' kan være en velegnet betegnelse på dikt der det talende 'jeg' røyker hasj i Slottsparken, kaster stein på den amerikanske ambassaden, siterer Marx og Lenin og hyller arbeiderklassen. I den siste samlingen henvender dikteren seg direkte til de revolusjonære bevegelsene i Chile, Palestina, Irland og Vietnam. I andre dikt vender han hjem til Tynset, som fortsatt framstår som en fredelig plett og et sinnbilde på barndommens paradis. Tittelen på et av diktene taler for seg selv: "SMILENDE BAKKETOPPER, GRØNNE, UNDER BLÅSLØRET KVELDSHIMMEL, LUN PRAT, TYNSETSOMMER". Men heller ikke Tynset-sommeren er hva den var. 'Den moderne tid' er også kommet dit. Landhandleren har gått konk, og tre nye supermarkeder ligger og sperrer utsynet til de 'smilende bakketopper'.

I den første avdelingen dikt i Gatevinden har dikteren likevel flyttet hjem. Flere av diktene ligner kjærlighetserklæringer til det 'gamle' Tynset – før asfaltens, bensinstasjonenes og supermarkedenes tid. "Vi skal lære av fjellbonden," erklærer dikteren, for mellom furuleggene synger fantasien best. Og selv om småbrukene ligger og råtner, så er det likevel noen som biter seg fast: "Blodrust. Den rustne spikeren der/vi hengte slaktet lyner i kveldssolen./Den er blank: Den er i bruk!/Skulle ønske det var slik" ("Mellom furuleggene"). Dette er enkle og konkrete dikt, helt fri for den billedfantasi som preger deler av dikterens tidligere lyrikk (men som vi også gjenfinner i noen dikt i denne samlingen). Gatevinden er i det hele tatt en mer sammensatt samling enn de foregående – både tematisk og formelt. Her finnes blant annet flere prosatekster og langdikt. Den astrofysisk interesserte Nygårdshaug begynner nå å røre på seg i dikt om 'sorte hull', og den politiske satirikeren slår seg løs i et dikt der det trekkes paralleller mellom jødefolkets vandring i ørkenen og den aktuelle politiske situasjonen ("Måtte Herren løfte sitt åsyn"). Ikke minst inneholder samlingen en rekke by-dikt, impresjoner fra vandringer i Oslos gater som viser at dikteren føler seg vel så hjemme her som i Tynset – selv om blikket hans streifer mangt og meget som ikke huer hans sinn – fra sniffende ungdommer med lynolfilla for munnen til nikkelgitteret i Andresens bank "som stjal de rentene jeg aldri/rakk å spare" ("Korstog, 4. april 1979"). Dikteren føler at han begynner å trekke på årene. Han har passert de tretti, og radikalismens gylne år er på hell. Som så mange andre av ungdomsopprørerne fra 60-tallet begynner Nygårdshaug tidlig å bli nostalgisk. I diktet "Akershus festning", som neppe kan kalles stor poesi, konstaterer han at de ligger der fortsatt, rekeskallene og de tomme vinflaskene som de kastet ned fra murene mens de satt og diskuterte kristendom, Sartre og Profils redaksjonelle linjer. Men det er også det eneste som er tilbake:

Gipsyblink (1988) har dikteren nådd fram til et helt annet ståsted. Samlingen henger tett sammen med de sivilisasjonskritiske prosaverkene fra samme periode, preget som den er av Nygårdshaugs interesse for arkeologi og astrologi, atomfysikk og astronomi, mytologi og zoologi. Det er en dunkel samling, og det er ikke lett å bli klok på hva dikteren selv tar for god fisk og hva som bare er tenkt som lek med ord og begreper fra de mest uensartede kunnskapsområder. Her trekker han de store kosmiske og naturhistoriske linjene fra fjern fortid til fjern framtid – konsekvent gjennomført i femversinger, komponert i sju avdelinger som til sammen tegner en slags skapelseshistorie. Overskriftene på de enkelte avdelingene peker inn mot den overordnede tematikken samtidig som de vitner om den særlige blandingen av patos og ironi som preger boken. Eksempler på dette er "Ligger ved morsfuglens bryst og venter", "Sakte svømmer dikteren langs Atlantis' kyster", "Vibrasjoner fra klodens vingveier" og "En dråpe informasjon mellom kronblad og isbre".

Begrepet 'gipsy' er hentet fra fysikken og betegner alle atomers rastløse entitet, en ufullkommen stabilitet som diktene speiler i kraft av sin 'flyktende' form, de glidende overgangene og sprangene fram og tilbake mellom de enkelte diktene. Bilder hentet fra fauna og flora, jord og himmel, veksler med refleksjoner over denne 'rastløse entitet'. Alle tings samhørighet i et konstant bevegelig univers der alt bestemmes i sine bevegelige posisjoner i forhold til andre tings bevegelige posisjoner, synes å være et bærende prinsipp, både bak dikterens virkelighetsoppfatning og samlingens komposisjon. Innenfor dette univers inntar også den mytebestemte og myteskapende Dikteren sin naturlige plass: "Kentaur sa havfrue sa sfinx og satyr./I løvens munn mellom kalksterke tenner/knustes fablenes fabel og en million splinter/svever i perfekt kretsløp/som tankens asteroider i undringens sinn –" ("Bølge av fabler"). Tingene og naturen har sitt eget ordløse liv (som hos Hans Børli), et språk som det er poetens oppgave å oversette til ord: "Tegnene som ligger i stenen/kan gjerne være uskrevne/men dråper av informasjon/preger hver fure/til et språk uten lyd uten ord – ("Annen krypt på en frossen klode").

Som tittelen gir et signal om, knytter Gipsymann (1994) an til den foregående samlingen. Også denne er strengt komponert, med sju avdelinger dikt som hver består av ti tostrofers sjuversinger. På nytt er det skapelsens prinsipp som utforskes og besverges, og den kunstneriske aktiviteten knyttes til alt det som er forbundet med naturen, både direkte og gjennom den overordnede organiseringen av diktene. I de tre midterste avdelingene er det poetens, murerens og veverskens aktiviteter som beskrives, og disse avdelingene innrammes av fiskerens og jegerens, før det hele avrundes med vinbondens. Både fiskeren og vinbonden er tilskuere til skapelsens mysterium. I krabbekloen ser fiskeren "(...) nye kalklag sveises til gamle/der hav møter himmel/i skapelsens brytekamp./Maner vannhinne til liv/salt i neve og oker på bryst–" ("Salt og oker"),. Og under vinbondens vinranker "spirer en katedral/i hver plogfure/finner jordleppene/sin elskedes munn" ("Før brødrenes hjemkomst"). Og det er dette mysteriet poeten ser som sin oppgave å skape dikt ut fra: "Lokk! Vi (d.e. "Bror tekst og mor sang") lokker ord/fra historiens hav/der strøm er lenket til strøm/i en ubrutt fabel–" ("Svanebåten").

Enhet av gamle myter og moderne atomfysikk

Da Nygårdshaug gav ut sin første prosabok, novellesamlingen Solfiolinen (1981), var det flere anmeldere som brakte Bing & Bringsværds 'fabelprosa' på bane. Fabel-aktig er den i alle fall – i likhet med så godt som alt annet Nygårdshaug har skrevet siden da. Boken ligner mer en roman enn en novellesamling i kraft av sitt felles legendestoff. Allerede her blir leseren konfrontert med det spørsmål som langt de fleste av Nygårdshaugs senere prosabøker reiser: er dette (djevelsk) alvor, eller er det en (guddommelig) spøk? Tre myteomspunne områder som har talt til folks fantasi gjennom alle tider, knyttes sammen: sagnet om Atlantis som sank i havet, det mystiske Bermuda-triangelet der så mange skip er blitt borte på mysteriøst vis, og den eldgamle Maya-kulturens mange mystiske tegn og symboler. I boken postuleres det at folket i Atlantis overlevde ved å bygge en by under vann, og at denne byen nettopp lå på havbunnen i Bermuda-triangelet. En flyver kommer på sporet av hemmelighetene dette folket tok med seg i havet. De skal ha overlevd som gåtefulle tegn i ornamentikken til den eldste Maya-kulturen. De enkelte novellene handler om forsøkene på å rekonstruere disse mystiske tegnene. Handlingen føres fram til et stykke ut i framtiden. Det har brutt ut borgerkrig i Latin-Amerika, og mannen som har tydet skriften og løst Atlantis' og Maya-kulturens gåte, drar til Brasil for å slutte seg til indianernes frigjøringskamp. Slik kobles mytisk fortid og politisk nåtid sammen.

I sin neste bok, Bastionen (1982), som er skrevet på nynorsk, vender Nygårdshaug seg mot sin nærmeste fortid. Det er en relativt tradisjonell spenningsroman uten de innslag av myte og mystikk som både kjennetegner hans senere kriminalromaner (se nedenfor) og hans øvrige prosadiktning. Utgangspunktet er en faktisk hendelse: nynazistenes brutale henrettelse av to av sine egne tilhengere på en øde skogsvei på Hadeland vinteren 1981. Romanen postulerer en forbindelse mellom gammelnazister og nynazister. Scenen er hovedpersonens egen hjembygd der det fantes mange nazister under krigen, og romanen veksler mellom hovedpersonens tilbakeblikk på egen oppvekst og hans forsøk på å komme på sporet av de fordekte forbindelsene mellom to generasjoner nazister.

I novellesamlingen Alkymisten (1983) dyrker Nygårdshaug den fantastiske fortellingen igjen, samtidig som han foregir at det han forteller er den rene sannhet. "Det finnes ingenting som kalles fantasi, fantasi er bare deler av virkeligheten satt sammen på en uvanlig måte. Det nærmeste man kan komme fantasien, er gjennom moderne matematikk og fysikk. Her uttrykkes ikke engang deler av virkeligheten, fordi ingen virkelighet kjennes (...). Sett mot denne bakgrunnen blir fortellingene i denne boken særdeles troverdige. De har ingenting med fantasi å gjøre." På dette grunnlag fortelles det om en ung russer som blant annet får erstattet sine sanse- og hørselsorganer med organer fra henholdsvis en hund og en gaupe ("Super-sensitiv"), om en mann som lykkes med å framstille gull ("Alkymisten"), om tidsmaskiner ("Ønskebrønnen") og om mennesker som (kanskje) omdannes til biller ("Fiskeren og den grønne billen"). Alkymisten peker fram mot tre romaner som i det ytre (hva angår handling og handlingens tid og sted) er dypt forskjellige, men som likevel har en indre tematisk sammenheng.

I den første, Dverghesten (1984), spiller sagnet om Atlantis på nytt en viktig rolle. På mystisk vis blir endog hovedpersonen, treskulptøren Violon Soleng og hans reisefølge: den unge arkeologistudenten Silla Fergel, forflyttet til dette sagnomsuste riket. Reiser i tiden er bare ett eksempel på alle de merkverdige tildragelser som finner sted i romanen. Her mikser Nygårdshaug en original cocktail av moderne esoteriske tankeretninger og gamle mytiske og magiske forestillinger, tilsatt noen dråper seriøs vitenskap, som gir deler av handlingen et skinn av troverdighet. Fleip eller fakta – uansett hva, er det åpenbart forfatterens intensjon å utfordre vårt hevdvunne verdensbilde. I Nygårdshaugs litterære univers finnes det mer mellom himmel og jord enn øyet kan se og tanken kan fatte. Karakteristisk for hele konseptet er innledningen. Her møter vi hovedpersonen i en høyst hverdagslig situasjon, spikkende på en trehest, modell "Stående Fjording", som skal sendes til Avlslaget for Norske Brukshester i Volda. Men plutselig begynner en stein med gamle hieroglyfer som Violon har brakt med seg hjem fra Egypt, å hoppe rundt i leiligheten og ender med å knuse "Stående Fjording". I følge med Silla Fergel drar Violon til Egypt for å løse steinens gåte, og fra nå av begynner det for alvor å skje saker og ting. I et gravkammer bryter de tidsmuren og våkner opp i Atlantis. Her lever de en stund et primitivt, men lykkelig villmarksliv før Silla dør (eller gjør hun det?). Violon kommer deretter på kant med landets herskere, som styrer på en slik måte at landet med nødvendighet må gå under. Før Atlantis ennå har sunket i havet, seiler Violon mot Afrika-kysten og legger til havn ved romanens startpunkt, Theben. Vel i havn våkner han på sitt hotellværelse, leser en avis og oppdager at han har vært borte i fire måneder. Boken ligner både på middelaldersk legendediktning og moderne science fiction. Som visjon har skildringen av livet i Atlantis både utopiske og dystopiske sider. Mens samfunnsordenen ligner et forstørret vrengebilde av vår egen, framstår Sillas og Violons villmarkstilværelse som et paradisisk motbilde til en oversivilisert verden – en 'romantisk' naturutopi som vi gjenfinner flere steder i Nygårdshaugs forfatterskap – henlagt til regnskogene i Amazonas eller temporært (og som privat utopi) til fjellvannene i nærheten av Tynset.

Det er mye burlesk humor i Dverghesten, og det er enda mer i Nullpluss (1986) – en humor som i dette tilfellet er av det aller makabreste slag. En laserforsker, som føler at han har fått med seg alt som det er mulig å suge ut av livet, både hva angår sanselige gleder og vitenskapelig erkjennelse, beslutter seg en dag for å reise en bygning der han vil lukke seg inne og spise seg selv opp – bit for bit. Etter at vi som lesere noe motstrebende er blitt tvunget til å akseptere at et slikt prosjekt lar seg gjennomføre, kaster forfatteren seg ut i en nærgående og detaljrik beskrivelse av denne spesielle formen for kannibalisme. Laserforskeren går systematisk til verks, starter med et stykke av leggmuskulaturen, amputerer bein, parterer seg selv opp og fryser ned de stykkene han ikke kan bruke i første omgang. Underveis anvender han de mest avanserte legevitenskapelige metoder innenfor anestesien for å kunne utholde smertene. Det hele utføres i en optimistisk, nærmest lystig stemning. Laserforskeren tilbereder sine måltider med stor omhu og med de riktige krydderblandinger. Han er også nøye med å velge ut de riktige vinene til de kjøttstykkene som står på dagens meny. Skildringen av dette 'herremåltidet' veksler med skildringer av livet, især kafélivet, i den lille landsbyen Lagendonk. Her opptrer også en rekke bisarre personer. Boken ligner en makaber spøk, og det er vanskeligere å spore en tidskritikk her enn i den foregående. Den forunderlige blandingen av myte og (kvasi)vitenskap, vilter fantasi og refleksjoner over den menneskelige erkjennelsens grenseløse muligheter, blir et endemål i seg selv. Det gjelder også til en viss grad for den neste romanen i 'serien', Søthjerte (1991).

Hvorvidt Nullpluss skal anses som en framtidsroman eller ikke, er et åpent spørsmål. For Søthjertes vedkommende er det ingen tvil. Her møter vi på ny en mann som har falt ut av tiden. Denne gangen streifer han omkring i forfatterens egne hjemtrakter i Nord-Østerdalen. Han har da også andre og tydeligere likhetstrekk med sin opphavsmann enn treskjæreren og laserforskeren. Han har f.eks. en fortid som venstreradikaler i 70-årenes Oslo. Navnet er imidlertid, som nesten alltid hos Nygårdshaug, temmelig uvanlig. Coldbrand Urbegg har nettopp lagt et intenst kjærlighetsforhold bak seg. Det er blant annet for å komme over dette at han har trukket seg tilbake til den norske villmarken. Her opplever han de merkverdigste ting, som har lite eller intet med naturutopiske ideer å bestille. Coldbrand er ingen naturens sønn. Tvertimot siterer han stadig vekk filosofen Wittgenstein, naturforskeren Humboldt og fysikeren Stephen Hawking. Parallelt med beretningen om hans streiftokter i Østerdalen, løper en beretning om et umake par: en knøttliten mann som dilter i hælene på et kjøttberg av en kvinne, besatt av tanken på å få henne i seng. De arbeider som 'likpoliti' og får dusør for hvert lik de finner. De døde har uten unntak tatt sitt eget liv, i avmakt over eller i protest mot det fremmedgjorte samfunnet de lever i. Samfunnskritikken er i hovedsak knyttet til dette likpolitiet som virker i et samfunn der menneskenes viktigste fornøyelser består i å se på ishockey og besøke likmuseer. Tilsynelatende har de to historiene ingenting med hverandre å gjøre. Til slutt spinnes imidlertid trådene sammen. Også i denne romanen skaper Nygårdshaug et mixtum compositum av myte og (kvasi)vitenskap – med en klar samfunnskritisk profil.

Original krim

Mellom sine andre utgivelser har også Nygårdshaug skrevet en rekke kriminalromaner med seriefiguren Fredric Drum i hovedrollen. Krimbøkene rommer mange av de samme elementene som hans øvrige romaner. Drum er medeier av en liten eksklusiv gourmet-restaurant i Oslo. Foruten å være gastronom og vinkjenner er han amatør-kryptolog med internasjonalt ry. I den første boken, Honningkrukken (1985), er han dratt til St. Emilion for å kjøpe vin til restauranten. Her er en rekke mennesker forsvunnet på mystisk vis. Det ser ut til at noen også trakter Drum etter livet, slik regelen er i denne typen krim, men som amatørdetektiver flest kommer han seg ut av knipen med skinnet i behold. Karakteristisk for Drum-bøkene er den måten detektiven drar nytte av sine kunnskaper som kryptolog på. Også i krimbøkene inngår dessuten en hel rekke 'overnaturlige' fenomener. Handlingen er gjerne lagt til utlandet.

I den andre holder Drum seg rett nok innenlands sammen med en kamerat i en øde fjelldal i Nord-Østerdal, dels på oppdrag for å dechiffrere noen merkelige gjenstander som er funnet i en grav sammen med et moselik, dels for å fiske ørret. Det siste blir det først tid til etter at Drum har oppklart en rekke mystiske hendelser som utspinner seg i kjølvannet av dette funnet – ikke minst etter at en gjeng arkeologer fra Trondheim dukker opp på scenen.

I de to neste romanene, Dødens Codex (1990) og Det niende prinsipp (1992), befinner imidlertid Drum seg henholdsvis i Italia og Egypt. I den første er han på oppdrag fra universitetet i Roma for å tyde en gammel, gresk tekst samtidig som han har avtalt et stevnemøte med sin franske kjæreste. I den andre spiller også antikk historie en viktig rolle. I begge bøkene får Drum rikelig bruk for sine evner som dechiffreringsekspert. Karakteristisk for bøkene er kombinasjonen av krim-thrillerens spenningselementer, som Nygårdshaug utnytter til fulle, og innslagene av mystikk og eksotisk viten. Slik sett knytter krimbøkene an til Nygårdshaugs øvrige forfatterskap. I Cassandras finger (1993) er Drum tilbake i Oslo, der han blant annet blir innestengt i en krypt under middelalderkirken. Også her skjer mystiske og tilsynelatende uforklarlige hendelser, blant annet forflytter en kjempestatue seg fra Nasjonalgalleriet til et hus i Lommedalen. Samtidig er det magiker-kongress i Oslo, og middelaldersk magi spiller i det hele tatt en viktig rolle for oppklaringen av forbrytelsen. I den hittil siste Drum-romanen, Kiste nummer fem (1996), trer en ny person i forgrunnen. Etterforsker ved Kripos, Skarphedin Olsen, har opptrådt som biperson tidligere. Nå møter vi ham i permisjon fra sin stilling etter at han har gjennomlevd en alvorlig psykose. Et av sykdomssymptomene går ut på at han har svevd i den villfarelse at han ikke er seg selv, men en person ved navn Fredric Drum (!), en for lengst avdød person som er identisk med hans egen bestefar. I tillegg til de andre gåtene i denne og de tidligere krimbøkene dukker det altså en ny og annerledes gåte opp. Hvem er hvem? Er Drum Skarphedins dobbeltgjenger, eller omvendt? Eksisterer Drum overhodet som noe annet enn et fantasifoster i Skarphedins hjerne? Boken gir ikke noen entydig løsning på dette, i motsetning til mordgåtene, som alltid blir løst i Nygårdshaugs kriminalromaner. På dette punkt, om ikke på andre, holder han seg til genrens konvensjoner.

Tilknytning til det øvrige forfatterskap har også de to løst sammenhengende romanene Mengele Zoo (1989) og Himmelblomsttreets muligheter (1995), som har hovedhandlingen lagt til regnskogene i Amazonas. Begge er elementært spennende og har en dramatisk handling med sterke innslag av vold og brutalitet. Som spenningsromaner hører de til noe av det beste Nygårdshaug har skrevet. De 'overnaturlige' innslagene er færre, selv om de finnes, især i den siste, og det er ikke primært den vestlige virkelighetsoppfatning Nygårdshaug er ute etter her, men derimot den vestlige imperialismen og den hemningsløse utnyttelsen av naturressursene i Den tredje verden. Som politiske romaner skiller de seg ut fra de litterære hovedtrendene i denne perioden og hører til noe av det sterkeste som er skrevet på flere år. Innledningsvis i Mengele Zoo blir vi presentert for et lite indianersamfunn dypt inne i regnskogene. Her bor blant annet den seksårige Mino Aquiles Portoguesa som samler på sommerfugler for sin far. Nygårdshaug tegner et innforstått og idealiserende bilde av dette samfunnet og bygger her høyst sannsynlig på egne observasjoner fra opphold i tilsvarende områder. Men idyllen blir ikke langvarig. Med amerikanerne i ryggen utbytter og utrydder de lokale militærregimene indianerne, og en dag Mino vender tilbake fra sommerfugljakten, er samtlige innbyggere, også hans egen familie, slaktet ned. Mino sverger hevn og begir seg ut på vandring. I flere år lever han et omflakkende liv, blant annet sammen med en omreisende tryllekunstner, før han knytter kontakt med noen jevnaldringer (en gutt og to piker) som beslutter seg for å danne en organisasjon hvis oppgave skal bestå i å avlive miljøspekulanter over hele verden. Den øvrige handlingen dreier seg om disse aksjonene som gjennomføres med stor listighet og dyktighet. Fellesskapet mellom de fire ungdommene skildres med sterk innlevelse, og boken leverer ingen kritikk av denne formen for miljøterrorisme – uten at den av den grunn kan sies å oppfordre direkte til det. Boken er gjennomsyret av bekymring på regnskogene og den frie naturens vegne – med en sterk sivilisasjonskritisk tendens der et liv i pakt med naturen stilles i kontrast til et avstumpet byliv.

Denne kritikken skjerpes ytterligere i Himmelblomsttreets muligheter, som har en mer intrikat komposisjon med kapitler i omvendt tidsrekkefølge og deler av handlingen lagt til framtiden. Også her er hovedhandlingen lagt til de søramerikanske regnskogene dit nordmannen Jens Oder Flirum er kommet for å bedrive innsamling og kartlegging av ukjente plantearter. Med sterk innlevelse skildres nordmannens liv blant de innfødte. Men også her blir idyllen hensynsløst destruert av griske spekulanter, og Flirum blir til slutt tvunget på flukt etter at han har funnet sin innfødte kone drept. Før dette har han også blitt kjent med Mino fra Mengele Zoo som har søkt tilflukt i regnskogene som den eneste overlevende fra 'terrororganisasjonen'. De danner et par som går i bresjen for kampen mot alle ytre og indre fiender som truer regnskogene. En tid kan det virke som om verdenssamfunnet har fått øynene opp for at regnskogene skal bevares, men det viser seg snart at sterke motkrefter gjør hva de kan for å legge kjepper i hjulene for miljøaktivistene. I Europa raser det borgerkrig mellom blant annet kristne og muslimer. Mino og Jens klekker ut en plan som kan bringe den dypt menneskefiendtlige utviklingen i verden til opphør – en plan som baserer seg på virkningene til en helt bestemt, og hittil ukjent plante. I denne romanen, som lik den foregående skildrer mange grusomme scener, reiser Nygårdshaug en advarende pekefinger mot en sivilisasjon der mennesket er blitt totalt fremmedgjort fra naturen.

I sin hittil siste roman, Prost Gotvins geometri (1998), slår Nygårdshaug på mer lystige strenger. Historien er lagt i munnen på en vitenskapsinteressert prest i en liten bygd i Nord-Østerdalen (en bror av sambygdingene vi har møtt i Nygårdshaugs tidligere romaner) som en dag beslutter seg for å foreta en reise til Santiago de Compostela i Spania. Her skal Jomfru Maria nylig å ha vist seg i skyene, og Gotvin, som har begynt å tvile på miraklene, vil dra dit for å undersøke hvordan tingene faktisk henger sammen. Her møter han en ung kvinne som er paleoarkeolog med kvartærtiden og neandertalerne som spesialfelt. Hun får stor betydning for den videre fortellingen som blant annet innbefatter en rekke nye reiser, studier i domkirkearkitekten Macody Lunds og fysikeren Kristian Birkelands teorier og en rekke sinnsopprivende opplevelser i hjembygden. Prost Gotwins geometri er en burlesk og fantasifull roman der forfatteren på sedvanlig vis blander fleip og fakta og utfordrer vår gjengse virkelighetsoppfatning. Som i de øvrige bøkene faller også her brikkene på plass til slutt – i alle fall på fiksjonens egne premisser. Hva som skjuler seg mellom himmel og jord i virkeligheten, gir forfatteren som rimelig kan være heller ikke her noe svar på. Men at han fortsatt har fantasien i orden, bekrefter denne boken til fulle.