Har syke mennesker mindre verdi? Hvem skal definere hva bedring er, og må tidligere syke alltid være dobbelt så friske for å være friske? Arnhild Lauveng skriver med utgangspunkt i egne erfaringer, både fra tiden som pasient og med psykologens perspektiv. Hun er opptatt av hvordan vi omtaler og behandler personer med psykiske lidelser, og viser hvor viktig det er å se pasienter som mennesker – ikke bare som diagnoser.
Forholdet mellom pleier og pasient, hvordan gode intensjoner i helsevesenet likevel kan få uønskede følger, om å gi folk tid når tid er det de behøver, om å bli tatt på alvor og få ekte medbestemmelse over egen livssituasjon – dette er noen av de viktige tema i denne boken.